Jeg har normale følelser

Jeg har normale følelser, jeg vet det bare ikke selv. Jeg trenger å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Jeg er nærmest som en følelsesbaby. Jeg vet ikke forskjellen på rett og galt, normalt og unormalt, friskt og sykt.

Jeg husker en gang for mange, mange år siden så spurte jeg en venninne: «Er det normalt å føle det slik her?» For jeg hadde ikke peiling. Hva er normal glede og hva er normal tristhet? Jeg vet ikke helt enda, men jeg lærer meg det. Steg for steg så finner jeg ut av litt mer av hva som er rett og galt, normalt og unormalt og friskt og sykt.

Men hverken Norge eller Roma var ikke bygd på en dag, det vil ikke min kunnskap om følelser heller være og jeg kommer til å trenge og trenger hjelp til det. Det er ikke lett å vite hva som er normalt når man har vært unormal hele livet.

Så bær med meg om jeg ikke vet hva som er rett eller galt, normalt eller unormalt, friskt eller sykt. Det er ikke med vilje. Det er ikke sykeliggjøring av meg selv. Det er rett og slett mangel på kunnskap.

Skulle det ikke vare lengre?

Jo, det skal det!

Jeg har hatt det skikkelig bra de siste dagene. Skikkelig digg liksom. Og nå sitter jeg og kjenner litt på håpløshet og sånt. Så kom tanken: «Skulle det ikke vare lengre?» Men, jo det skal det. Det er ikke meg som har det dårlig nå, det er omstendighetene som gjør meg dårlig akkurat nå. Og de kan jeg gjøre noe med, og jeg kan endre min innstilling til omstendighetene. For jeg har det jo egentlig bra, men alle kan bli stressa, frustrert og lei av en hjemmeeksamen. Det betyr ikke at man er syk for den grunn.

En annen enn den jeg kjenner.

Det var det hun sa om meg, at jeg var som en annen enn den hun kjente, på en positiv måte. Jeg var avslappa, sprudlende, glad. Og ja, det var slik jeg følte meg og.

Å ta vare på seg selv

Jeg har nettopp tatt vare på meg selv, og det føles skikkelig godt. Jeg har tatt et valg, som kanskje virker litt egoistisk, men det føles helt greit. Av og til må man bare ta vare på seg selv. Jeg er rett og slett stolt av meg selv for å ikke bare gjøre som alle forventer, men faktisk tar egne valg, gjør ting som er bra for meg og tar ansvar for eget liv. Ja, det er det jeg føler at jeg gjør, tar ansvar for eget liv. Og jeg er stolt over det.

Drømmer.

Nittende desember 2010, altså nesten nøyaktig fem år siden skrev denne lista over drømmene mine. Noen av dem skal jeg gå litt i dybden av. Andre flenger jeg lett forbi. Jeg skrev i blogginnlegget om disse drømmene at dette var ikke nyttårsforsetter, det var noe mye vakrer, nemlig livsdrømmer. Og noen av dem er fortsatt livsdrømmer, noen er i oppfyllelse, noen er uaktuelle, andre har jeg for øyeblikket lagt på is. Uansett, her er listen:

• Å bli ferdig utdanna
• Å være lykkelig
• Å få flere venner i S*
• Å kunne bety noe for andre
• Å kunne vise flere hvem Jesus er
• Å vise mamma hvor glad jeg er i henne
• Å finne på mer sammen med min bror
• Å få besøk av K*
• Å ta en liten reise med T* sted
• Å få en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med
• Å erklære meg selv frisk
• Å ha en fantastisk blogg
• Å utgi en bok
• Å lese den perfekte bok

 

Å bli ferdig utdanna, ja det er selvsagt en drøm, men nå en helt annen utdanning, og det er ikke lengre et must, det er et I hope it will happen, hvis dere skjønner forskjellen.

Å være lykkelig, ja, det er jo selvsagt en drøm, men kanskje jeg må slutte å drømme om å være lykkelig og begynne å heller være det? Ikke vet jeg, jeg bare spør.

Å kunne bety noe for andre. Ja, selvsagt dette er en drøm, men det er og en drøm jeg lever! Med å være med som ungdomsleder i et ungdomsarbeid så tror jeg at jeg betyr en forskjell for andre.

Å kunne vise flere hvem Jesus er. Her er litt av det samme som på forgje punkt. Jeg føler jeg peker på Jesus med å vise ungdommer kjærlighet gjennom å bry meg om dem, gi dem oppmerksomhet og klemmer.

Å ha en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med. Ja, jeg er nå iallefall gift, og selv om barn kanskje ikke er et tema nå, så har vi det bra sammen.

Å erklære meg selv frisk, selvsagt er det en drøm, men det er heller ikke et must. Det er et must å leve et godt liv, men jeg trenger ikke være frisk for å gjøre det.

Resten gidder jeg ikke å kommentere, kanskje fordi de er uaktuelle, unaturlige eller fordi jeg ikke har noe å utdype om dem.

 

Jeg vil ikke ha styrke

Jeg vil ikke ha styrke nok til å komme gjennom det, jeg vil bli frisk nå!

Er det vel verdt det?

Jeg har så lyst å skrive noe, neste hva som helst, bare noe. Noe som kan si litt om hvordan jeg har det. Litt om hva jeg ønsker og ikke ønsker for mitt liv. Ja, selvsagt ønsker jeg jo å bli frisk, alle ønsker jo det. Men orker jeg å gå den veien det tar å gå for å bli det? Har jeg viljestyrke nok? Jeg føler ikke det. Jeg føler alt jeg vil gjøre er å sove, og hvem blir vel frisk av det? Sove, sove, sove. Ja det er herlig, og jeg føler meg fri. Jeg ser ikke vitsen med å være våken egentlig. Når livet gjør så vondt og søvnen er så god, selvsagt velger jeg søvnen da.

Men hvilket liv er det vel å sove bort hele dagene, være våken av og til for å spise, og så sovne igjen? Jeg er nesten som en koalabjørn, eller dovendyr, eller hvilket dyr det nå er som gjør slik … Men da igjen, hvilket liv er det å være våken med smerter, er det ikke da nesten bedre å sove bort livet, enn å ha så grusomt vondt?

Hvem skal jeg være?

Student. En identitet. Ikke en helt ny identitet for meg. Har jo vært det før. Men da var jeg en mislykket student. Nå vil jeg være en vellykket student. Og selv om det ikke er en helt ny identitet så gruer jeg meg. Student. Ikke kjærest, pasient, datter, venn, men student. Noe skremmende. Noe jeg ikke er erfaren i. Hvordan skal jeg være? Hvordan skal jeg te meg? Hvordan klær skal jeg gå med? Hva skal jeg si? Jeg gruer meg så. Vil de andre like meg? Vil jeg skille meg ut? Vil jeg klare å «smalltalke»? Vil jeg klare å være frisk?

Å leve uten stemmer

Før, da jeg hørte stemmer på en daglig basis, trodde jeg ikke jeg kunne klare meg uten stemmene. Det var jo dem som holdt meg i tøylene. De som fikk meg til å gjøre de «rette» tingene. De som bestemte alt, de som styrte livet mitt. Men nå, nå som stemmene bare kommer på besøk av og til skjønner jeg at jeg kan leve uten, og at det å leve uten er et bedre liv. Og det er deilig

Lyver jeg?

Lyver jeg når jeg sier jeg har det bra? Er det bare ord?  Eller har jeg det faktisk bra? Jeg vet ikke. Føler noe er feil. Får ikke sove, er urolig,  har øresus. Jeg er redd, redd for å bli dårlig igjen. Angsten griper meg og gjør meg redd. Jeg skulle jo være frisk …