Året som gikk

Jeg har skrevet et innlegg om året som gikk.  På de fleste setningen ligger det linker til innlegg der orginalinnholdet til setningen ligger. Så er det noe som høres spesielt spennende ut så kan du trygge på linken og lese innlegget bak setningen.

Januar:

Januar var en måned fylt med selvmordstanker og et vondt liv, likevel hadde jeg noen lysglimt. Jeg skrev blant annet om å glemme det vonde når jeg har det godt og ikke fokusere på at ting blir dårlig igjen og at jeg vil ikke være fornøyd med å kravle når jeg har muligheten til å fly. Jeg begynte også hos en ny gammel psykolog, som viste seg å skulle knuse hjertet mitt litt.

Februar:

Jeg følte framgang med den nye gamle psykologen min og ble trygg på henne. Jeg brøyt mitt eneste nyttårsforsett om å ikke tulle med medisiner. Jegg deaktiverte meg fra facebook. Jeg bestemte meg for å leve et ærlig kristenliv med ups and downs og har med små drypp gjennom resten av året gjort dette.

Mars:

Jeg mista min nye gamle psykolog, vi avslutta, og det knuste litt av hjertet mitt for det skulle jo bli min siste behandler. Jeg hadde gode dager. Og jeg begynte, igjen, å lure på hva som var galt med meg siden jeg ikke blir helbreda. 

April:

Jeg begynte å røyke igjen etter nesten to år røykfri. Jeg bestod en eksamen. Jeg tok det vanskelige valget å levere fra meg medisinene mine. Jeg ble innlagt og utskrevet, noe jeg syns var litt for tidlig.

Mai:

Jeg fant en midlertidig grunn til å leve. Jeg lærte å kjedde Guds glede, en indre glede bare han kan gi.

Juni:

Jeg fikk vite at jeg har diagnosen PTSD av mine nye behandler som jeg følte var et menneske. Jeg spurte spørsmålet om hva som er forskjellen på fysisk og psykisk sykdom. Jeg fikk enda et tilbakefall. Jeg innrømte, nesten, for første gang at jeg kanskje har opplevd traumer. Jeg ble gitt opp av de på DPS en stund.

Juli:

Jeg var innlagt en kort periode. Jeg takka Gud for at jeg levde.

August:

Jeg fikk trappe ned på abilify. Jeg mimra tilbake til da jeg først begynte å skade meg selv.

September:

Jeg sørger over at gleden som var i sommer har gått over. Jeg var på ferie, en vondt ferie.

Oktober:

Jeg ble innlagt og skrev om å gå fra å ha halse til å bli hudløs. Jeg kjente på sorgen over min nye gamle-gamle psykolog. Jeg fikk et lite håp. Jeg begynte på en ny antidepressiva, som gav meg masse bivirkninger. Jeg var ærlig på at jeg jeg følte Gud var borte. Jeg gav fra meg medisiner, igjen.

November:

Jeg fikk ordna litt tanker når det kom til kirka. Jeg skrev om skulking og sykdom. Jeg savner den nye gamle-gamle psykologen min enda litt mer. Og jeg fikk snakka om det. Jeg slutta på antidepressivaen igjen.

Desember:

Jeg ble lagt inn, igjen. Jeg lærte noe av SKAM. Jeg ble skrevet ut når jeg følte meg klar for det selv. Jeg har hatt en følelse av å ha det normalt. For å så oppleve tilbakefall på psykosefronten.

Advertisements

Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

Jeg har det … normalt?

Nei, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske. Tror jeg. Nå holdt jeg på å skrive at jeg ikke er så vant med å være menneske at jeg ikke vet hva som er normalt, og det er nesten sant og. Selvsagt, menneske det er jeg, men føler jeg meg som et menneske alltid? Nei, det gjør jeg ikke. Det er en grunn til jeg har skrevet dette diktet:

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Men, tilbake til saken, jeg føler meg litt normal. Jeg har det ikke veldig bra, men heller ikke veldig dårlig heller. Jeg har ikke fullt av energi, men jeg er heller ikke tom. Jeg gledes av ting som er gode og gråter over ting som er triste. Ja, jeg gråter kanskje litt fort, men det har jeg alltid gjort.

Jeg føler meg normal i stemningsleiet. Ting er kanskje litt mer slitsomme enn når jeg er høyt oppe, men jeg tror de er normalt slitsomme og det er på en måte godt. Jeg sover til og med litt mer enn det jeg har gjort den siste måneden. Kanskje litt mer enn normalt, men ikke så mye at jeg skjemmes eller bekymres.

Jeg har hatt en fin jul, jeg har en fin romjul og jeg gleder meg til en fin nyttårsfeiring. Jeg tror jeg har det normalt bra.

Hjemme

Jeg er hjemme fra DPS nå, for godt, iallfall til neste gang. Før pleide jeg å tenke at dette, dette er siste gangen. Nå er det mer på gjensyn enn farvell når jeg drar derfra. Ikke fordi jeg vil inn igjen, men fordi jeg er litt realist. Jeg har ikke hatt en innleggelsesfritt år på mange år. De siste årene har jeg hatt flere innleggelser i året. Det gjør meg ikke så mye så lenge det holder meg i live og hjelper meg til et bedre liv. Det gjør iallfall det førstnevnte. Det siste kan vel diskuteres. Men jeg er iallfall hjemme og det er godt. I dag har jeg brukt dagen til å sove lenge og å pakke ut fra denne og forrigje innleggelse og å pakke inn de siste julegavene, så nå kan jula bare komme. Om vi ikke blogges før jul så må dere alle ha en god jul!