Året som gikk

Jeg har skrevet et innlegg om året som gikk.  På de fleste setningen ligger det linker til innlegg der orginalinnholdet til setningen ligger. Så er det noe som høres spesielt spennende ut så kan du trygge på linken og lese innlegget bak setningen.

Januar:

Januar var en måned fylt med selvmordstanker og et vondt liv, likevel hadde jeg noen lysglimt. Jeg skrev blant annet om å glemme det vonde når jeg har det godt og ikke fokusere på at ting blir dårlig igjen og at jeg vil ikke være fornøyd med å kravle når jeg har muligheten til å fly. Jeg begynte også hos en ny gammel psykolog, som viste seg å skulle knuse hjertet mitt litt.

Februar:

Jeg følte framgang med den nye gamle psykologen min og ble trygg på henne. Jeg brøyt mitt eneste nyttårsforsett om å ikke tulle med medisiner. Jegg deaktiverte meg fra facebook. Jeg bestemte meg for å leve et ærlig kristenliv med ups and downs og har med små drypp gjennom resten av året gjort dette.

Mars:

Jeg mista min nye gamle psykolog, vi avslutta, og det knuste litt av hjertet mitt for det skulle jo bli min siste behandler. Jeg hadde gode dager. Og jeg begynte, igjen, å lure på hva som var galt med meg siden jeg ikke blir helbreda. 

April:

Jeg begynte å røyke igjen etter nesten to år røykfri. Jeg bestod en eksamen. Jeg tok det vanskelige valget å levere fra meg medisinene mine. Jeg ble innlagt og utskrevet, noe jeg syns var litt for tidlig.

Mai:

Jeg fant en midlertidig grunn til å leve. Jeg lærte å kjedde Guds glede, en indre glede bare han kan gi.

Juni:

Jeg fikk vite at jeg har diagnosen PTSD av mine nye behandler som jeg følte var et menneske. Jeg spurte spørsmålet om hva som er forskjellen på fysisk og psykisk sykdom. Jeg fikk enda et tilbakefall. Jeg innrømte, nesten, for første gang at jeg kanskje har opplevd traumer. Jeg ble gitt opp av de på DPS en stund.

Juli:

Jeg var innlagt en kort periode. Jeg takka Gud for at jeg levde.

August:

Jeg fikk trappe ned på abilify. Jeg mimra tilbake til da jeg først begynte å skade meg selv.

September:

Jeg sørger over at gleden som var i sommer har gått over. Jeg var på ferie, en vondt ferie.

Oktober:

Jeg ble innlagt og skrev om å gå fra å ha halse til å bli hudløs. Jeg kjente på sorgen over min nye gamle-gamle psykolog. Jeg fikk et lite håp. Jeg begynte på en ny antidepressiva, som gav meg masse bivirkninger. Jeg var ærlig på at jeg jeg følte Gud var borte. Jeg gav fra meg medisiner, igjen.

November:

Jeg fikk ordna litt tanker når det kom til kirka. Jeg skrev om skulking og sykdom. Jeg savner den nye gamle-gamle psykologen min enda litt mer. Og jeg fikk snakka om det. Jeg slutta på antidepressivaen igjen.

Desember:

Jeg ble lagt inn, igjen. Jeg lærte noe av SKAM. Jeg ble skrevet ut når jeg følte meg klar for det selv. Jeg har hatt en følelse av å ha det normalt. For å så oppleve tilbakefall på psykosefronten.

Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

En sorg

Det er en sorg, en sorg så stor at jeg ikke har ord. Jeg vil fortrenge, glemme, ikke være, ikke tenke, ingenting. #tilbakefall

Pust. Kjemp. Vær her

Jeg puster. Jeg kjemper. Alt for å være her.

Jeg har det … normalt?

Nei, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske. Tror jeg. Nå holdt jeg på å skrive at jeg ikke er så vant med å være menneske at jeg ikke vet hva som er normalt, og det er nesten sant og. Selvsagt, menneske det er jeg, men føler jeg meg som et menneske alltid? Nei, det gjør jeg ikke. Det er en grunn til jeg har skrevet dette diktet:

De kaller meg menneske,
men er det det jeg er?

Si meg
Si meg

Er det det jeg er?
Et menneske?

Men, tilbake til saken, jeg føler meg litt normal. Jeg har det ikke veldig bra, men heller ikke veldig dårlig heller. Jeg har ikke fullt av energi, men jeg er heller ikke tom. Jeg gledes av ting som er gode og gråter over ting som er triste. Ja, jeg gråter kanskje litt fort, men det har jeg alltid gjort.

Jeg føler meg normal i stemningsleiet. Ting er kanskje litt mer slitsomme enn når jeg er høyt oppe, men jeg tror de er normalt slitsomme og det er på en måte godt. Jeg sover til og med litt mer enn det jeg har gjort den siste måneden. Kanskje litt mer enn normalt, men ikke så mye at jeg skjemmes eller bekymres.

Jeg har hatt en fin jul, jeg har en fin romjul og jeg gleder meg til en fin nyttårsfeiring. Jeg tror jeg har det normalt bra.

Hjemme

Jeg er hjemme fra DPS nå, for godt, iallfall til neste gang. Før pleide jeg å tenke at dette, dette er siste gangen. Nå er det mer på gjensyn enn farvell når jeg drar derfra. Ikke fordi jeg vil inn igjen, men fordi jeg er litt realist. Jeg har ikke hatt en innleggelsesfritt år på mange år. De siste årene har jeg hatt flere innleggelser i året. Det gjør meg ikke så mye så lenge det holder meg i live og hjelper meg til et bedre liv. Det gjør iallfall det førstnevnte. Det siste kan vel diskuteres. Men jeg er iallfall hjemme og det er godt. I dag har jeg brukt dagen til å sove lenge og å pakke ut fra denne og forrigje innleggelse og å pakke inn de siste julegavene, så nå kan jula bare komme. Om vi ikke blogges før jul så må dere alle ha en god jul!

Når alt virker håpløst -Skam

Og når alt virker håpløst ta liksom en dag av gangen og hvis en dag blir for mye bare ta en time av gangen og hvis en time blir for mye bare ta et minutt.

-Skam

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 

Forståelse

Å ikke bli forstått, og å ikke klare å gjøre seg forstått, det er vanskelig! Jeg vet at jeg ikke klarte å si noe til deg og jeg vet at du ikke forstod. Men jeg skulle ønske du bare kunne forstå hva blikket mitt betydde eller du kunne stilt akkurat det spørsmålet. For jeg fikk ikke sagt det jeg ville, og du kan vel ikke hjelpe når du ikke vet. Så derfor sitter jeg nå her, uten å ha kommet noe mye lengre enn det var tidligere i dag.

I går var jeg redd. Veldig redd. Redd for det. I dag var jeg hos legen. Men jeg kunne ikke si det. Kunne ikke fortelle. Fikk det ikke ut. Og hvordan skal han kunne hjelpe når han ikke vet?

Jeg føler meg så alene med det.