Jeg har det jo egentlig ganske bra, sånn når jeg aktiviserer meg mer enn jeg burde. Men med en gang jeg setter meg ned, puster, tar en kvil eller tenker så kommer alt ståkende på igjen. Tankene, s-tankene som jeg pleier kalle dem. Jeg leser og tenker utrolig mye om selvmord og selvskading for tida. Drømmer og fantaserer om det. Jeg er vel egentlig ganske sliten. Ganske lei. Ganske tom for håp. Men jeg har det jo egentlig ganske bra. Det er det som er så veldig synd på en måte og veldig bra på en annen måte.
Skulle bare ønske at hvis kanskje om maybe at ting kunne endre seg, enten på den ene eller den andre måten.
Grønne Drømmer 