Jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka

Dette innlegget vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere, men jeg prøver nå likevel. Jeg snakka med en i går og vi kom inn på dette med at jeg syns det er så innmari vanskelig å gå i kirka. Og han sa noe som for meg gjør det mye lettere å syns at det er vanskelig å gå i kirka. Han sa nemlig det at i kirka så skal de ofte ha en til å tenke (og føle) så mye. Det blir sagt og gjort ting som gjør at en skal tenke over ting. Og det er ikke bra for meg. Jeg trenger ikke tenke og føle mer enn det jeg allerede gjør. Det er et evig kaos i hodet mitt fra før av, jeg trenger ikke flere tanker eller følelser som gjør det hele verre. Og selvsagt er det av og til bra å tenke over ting og kirka gjør ingenting galt når de forkynner som de gjør (som oftes) men jeg trenger ro i hodet mitt. Jeg trenger ikke masse input som forvirrer meg og gjør meg engstelig (tror jeg).

Egentlig var det en lettelse at han sa de ordene som han gjorde. For jeg har følt meg skikkelig fæl som ikke har klarer å være tilstede i kirka når jeg er der, og av og til ikke vil dra dit i det hele tatt. Men, jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka, jeg vil nesten tørre og påstå at jeg blir en «dårligere» kristen av å gå i kirka for mye for jeg får alt dette med Gud oppi halsen for det gjør så vondt å være der. Og det er ikke det Gud har tenkt for mitt liv. Gud har tenkt at det skal være godt å være med han. Så jeg gjør ingenting galt om jeg ikke går i kirka og heller velger å være hjemme en kveld. Det er mitt forhold til Han som teller, ikke hvor mange ganger jeg går i kirka.

Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

You are my future, ’cause You took my past

Jeg var i kirka i går, som jeg så ofte er og det lovsang vi som vi så ofte gjør og jeg begynte å tenke som jeg så ofte gjør. Spesielt under sangen All about You av Planetshakers. Der synger de «You are my future, ’cause You took my past» og alt jeg egentlig skulle ønske var at Han kunne ta framtida mi og. Selv om jeg vet at Han har framtida mi i sin hånd så skulle jeg ønske at han kunne ta vekk hele framtida mi for jeg var så himla lei av alt! Men uansett hvor himla lei var av alt, bestemte jeg meg for å lovsynge han og bare feste blikket på Gud. For jeg vet jo, innerst inne et sted, at det er jo det som funker, men lett, det er det ikke.

Du som tørker tårer fra mitt kinn

Du som fylte havet.
Du som tørker tårer fra mitt kinn.
Opphøyd og rettferdig, nær og mild.

Det er lovsang på gang i kirka, jeg ser med tårer i øynene opp mot teksta på prosjektoren. Den lyser mot meg. Du som fylte havet. Du som tører tårer fra mitt kinn. Opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er Store Gud av David André Østby som spilles. En egentlig ufattelig vakker sang, men med tårer nedover kinnene blir sangen ekstra spesielle. Alt flyter rundt, men nettopp dette verset ser jeg tydlig. For Gud, du er en som tørker tårer fra mitt kinn. Du er opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er så lett å synge. Egentlig er det lett å synge alle slags sanger med munnen, men når man skal synge med hjertet blir det plutselig veldig vanskeligere. For hvor har Gud vært de siste ukene? Har han egentlig tørka tårene mine? Nei, jeg føler det ikke slik! De føler jeg nemlig bittert at jeg har måttet tørke selv. Jeg har hverken følt at Gud har vært nær, mild og iallefall ikke rettferdig. Jeg har følt meg alene og fortapt. Jeg har følt at alt og det hele har gått til helvete for å bruke store ord. Jeg har vært redd og lei meg. Jeg har rett og slett bare hatt det vondt.
Men så kommer jeg i kirka på fredag, og jeg kjenner jeg må gå flere runder med meg selv for å klare å synge at Gud er stor med hjertet, og jeg vet ikke om jeg enda er helt overbevist. Eller, jeg vet det jo egentlig. Det er bare litt vanskelig å tro når man har det vondt, syns nå iallefall jeg. Men, jeg vet jo egentlig, så inderlig godt, innerst inne at det er håp, at håpet mitt ligger hos Gud, at han har gode planer for meg. Så jeg får vel bare klamre meg til det og tenke at det er godt at folk ber for meg, for det setter jeg virkelig pris på!

En liten pause

Jeg hadde en liten pause, en pause fra alt, alle forpliktelser og mas. Og vet dere hva? Det var deilig! Null stress med alt som burde vært gjort, nei, jeg sa meg rett og slett syk en uke. For det var jo det jeg var. Jeg var syk, kanskje med en P foran, men syk var jeg. Tok meg en tur på DPS og slappa av. Hadde noen rundt meg som jeg kunne mase på, få snakke med og sånt. For det var vanskelig før jeg la meg inn. Det var det. Men det var kanskje like vanskelig etter jeg kom ut fra DPS, for alt var like vondt. Like forferdelig. Like ambivalent. Opp og ned på samme sekund. Tårer og latter i ett. Slitsomt! Det var det. Og vondt. Vondt for meg, men også for mannen min som måtte leve med meg.

Men nå har jeg ringt legen min på DPS, eller jeg prøvde å ringe han, men han tok ikke telefonen, så han skulle ringe opp igjen, og hvis han noen gang gjør det blir jeg fornøyd, for nå selvmedisinere jeg meg på alkohol, og det er jo ikke så veldig lurt. Men det funker. I går klarte jeg å gå i kirka uten større ubehag. Noe som var/er nærmest umulig uten alkohol. Men, jeg har tatt kontakt, for avhengig, det vil jeg ikke bli! Så nå prøver jeg en dag uten og ser hvordan det går, og går det ikke så er det rett på flaska inntil jeg får noe av dr. vanskelig-å-få-tak-i-legen min.

 

Romerne 8,18

Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
-Rom 18,8

Det er ikke ofte jeg blogger om bibelvers her på bloggen, men i dag var jeg på åpent hus hos noen i kirka. Og dette verset ble lest. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en skal skal åpenbares og bli vår. Eller som de sier på engelsk: The sufferings we have now are nothing compared to the great glory that will be shown to us. Den smerten vi har nå, er ingenting i forhold til den herligheten som skal bli vist oss. Og så vondt som jeg har det nå, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg, for den herligheten må være mye større enn jeg kan forestille meg.