Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

Romerne 8,18

Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
-Rom 18,8

Det er ikke ofte jeg blogger om bibelvers her på bloggen, men i dag var jeg på åpent hus hos noen i kirka. Og dette verset ble lest. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en skal skal åpenbares og bli vår. Eller som de sier på engelsk: The sufferings we have now are nothing compared to the great glory that will be shown to us. Den smerten vi har nå, er ingenting i forhold til den herligheten som skal bli vist oss. Og så vondt som jeg har det nå, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg, for den herligheten må være mye større enn jeg kan forestille meg.

Når håpet ikke er stort nok

Jeg har vært veldig opptatt av håp de siste årene, og håpet er det som har holdt meg oppe. Men i det siste har ikke håpet vært nok, eller jeg har kanskje ikke håp. Jeg føler at det aldri kommer til å bli bedre, og at det alltid kommer til å være slik her. Så håpet mitt er rett og slett ikke sterkt nok, og det er egentlig ganske vondt å tenke på, at det håpet som egentlig har holdt meg oppe hele tiden ikke er sterkt nok. At det håpet jeg har fått av Gud ikke er sterkt nok. Jeg føler nesten at jeg feiler når jeg ikke føler at det er håp for framtida, for jeg vet det står skrevet at Han har håp for framtida og at han ikke har ulykkestanker for oss, men fredstanker. Så jeg føler meg rett og slett nesten som en dårlig kristen for at jeg ikke føler håpet. Og det er jo absolutt ikke meninga at det skal være sånn, men hva skal jeg gjøre liksom? Skal jeg be mer, skal jeg lese i Bibelen. Kanskje jeg bare må tvinge meg til, for nå er jeg så langt nede at jeg ikke ser at jeg kan få håp av det, jeg føler bare at det er en byrde. Jeg er rett og slett sliten og lei av livet og jeg ser ingen håp, selvom jeg vet at det er håp der innerst inne.