Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.

Jeg tviler på at jeg tror

Jeg tviler på at jeg tror. Jeg vet ikke at jeg tror. Jeg tror ikke at jeg tror. Men jeg tviler på at jeg tror.

Dette med Gud er så vanskelig, eller kanskje er det ikke vanskelig. Kanskje det bare er ikke-eksisterende. Jeg vet jeg en gang trodde. Men jeg vet og at mennesker gjorde det så vanskelig å tro at nå tviler jeg på at jeg tror lengre. Ja, kanskje det ikke var en tro når folk kunne drepe den. Kanskje finnes det ikke noe gud siden han ikke holder meg meg fast. Kanskje er jeg helt alene med alle andre i verden. Kanskje var min tro bare et håp på noe bedre. Jeg vet ikke.

Jeg har begynt å av-like alt som har med Gud og kristendommen og gjøre på facebook. Jeg orker ikke bli minnet på det. Jeg orker ikke bli minnet på deg eller det. Jeg føler jeg har levd i en illusjon. Jeg føler jeg har blitt forlatt. Jeg føler alt bare er borte. Jeg vet ikke hva min identitet er lengre. Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er kristen. Det har alltid vært meg. Hvem er jeg uten Jesus liksom?

Jeg vet ikke om dette bare er en troskrise eller om det er et farvel til hele troen. Noe er det iallfall og det føles forvirrende og gjør meg ganske trist.

Mine vs Guds drømmer

I dag poppa en sang opp på facebooken min, den er av Lauren Daigle og heter «Trust in You».

I sangen synger hun blant annet:

Letting go of every single dream
I lay each one down at Your feet

(…)

When You don’t move the mountains I’m needing You to move
When You don’t part the waters I wish I could walk through
When You don’t give the answers as I cry out to You
I will trust, I will trust, I will trust in You!

 —

Truth is, You know what tomorrow brings
There’s not a day ahead You have not seen»

(…)

I want what You want Lord and nothing less

 

Tidligere i dag så satt jeg og tenkte over hvilke drømmer jeg har for livet. Og det var egentlig ganske vanskelig. For jeg visste ikke helt hva drømmene mine var og etter at jeg tenkte og skrev litt, så er jeg fortsatt litt usikker, men jeg vet at jeg vil peke på Jesus med det jeg gjør og jeg vet at det jeg vil gjøre, og den måten jeg best kan peke på Jesus er å skrive med og om Han. Men av og til kan jeg bli blinda av antall likes og shares og kommentarer og sånt på det jeg skriver, men det er ikke det som er viktig. Det som er viktig er at jeg skriver det Gud vil jeg skal skrive og at jeg tørr å være ærlig i det jeg skriver. Jeg trenger ikke blottlegge meg, men jeg må være ærlig, ikke fake at kristenlivet er fint og flott alltid, for det er ikke alltid det. Men det er verdt det, og jeg tror det er villt mye bedre enn hva livet hadde vært uten Gud.

Men, tilbake til saken. Selv om jeg egentlig ikke har de store planene om livet mitt, så traff denne sangen meg likevel, og noe inni meg sa at dette, dette måtte jeg skrive noe om. Og jeg kunne godt ha skrevet om hvordan Gud ikke fulgte mine planer men sine egne og at livet egentlig ble mye bedre enn det min plan var, men det er ikke det jeg skal skrive om nå. Jeg skal skrive noe, noe som egentlig er like mye for min egen del som for eventuelle lesere.

For som hun Lauren synger så tenk om jeg (vi) hadde klart å legge alle drømmene mine (våre) ned til Gud, og heller følge Han sine drømmer og planer for mitt (våre) liv. Jeg har en drøm, en ganske hemmelig drøm, men det er fortsatt en drøm, men jeg vil ikke gå på den før jeg har fått god tid til å kjenne etter om det er min eller Gud sin drøm. Jeg har gitt oss (meg og Gud) en frist til sommeren for å finne ut om det er Hans drøm eller om det er min drøm.  Og med denne drømmen, som jeg ikke vil si hva er fordi jeg ikke vet om den er fra Gud eller ei, den kunne Gud ha oppfylt på mange måter for lenge siden, og det har han og gjort på man måter for lenge siden, men han kunne oppfylt den helt, på ordentlig, skikkelig. Men Han har ikke gjort det. Han har ikke flytta fjell som jeg har ønska at han skulle flytte og han har ikke splitta innsjøer som jeg skulle ønske han skulle ha splitta. Han har ikke alltid gitt meg det svaret jeg skulle ønske han hadde, og det skjønner jeg godt nå i ettertid. Men med å skrive dette så håper jeg at jeg skal få kjenne mer på den roen her i nuet at Gud har kontroll og at han allerede er der i morgen, for jeg vil det Han vil, og intet annet, egentlig, det er bare slik at av og til glemmer jeg det.

Romerne 8,18

Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
-Rom 18,8

Det er ikke ofte jeg blogger om bibelvers her på bloggen, men i dag var jeg på åpent hus hos noen i kirka. Og dette verset ble lest. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en skal skal åpenbares og bli vår. Eller som de sier på engelsk: The sufferings we have now are nothing compared to the great glory that will be shown to us. Den smerten vi har nå, er ingenting i forhold til den herligheten som skal bli vist oss. Og så vondt som jeg har det nå, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg, for den herligheten må være mye større enn jeg kan forestille meg.

Noen ganger drømmer jeg om helbredelse

Noen ganger drømmer jeg om at Gud skal helbrede meg. At jeg skal bli fri for alle plager og kunne leve et liv som jeg selv tenker at jeg var tenkt til å leve. Men samtidig som jeg tenker at jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne bli helbredet fra denne sykdommen så er jeg redd. Jeg vet ikke hvordan det er å leve som frisk. Jeg har i gode perioder måtte ringe til venner for å spørre «Er det normalt å reagere slik her?» «Er det normalt å bli trist når dette og dette skjer?» «Er det normalt å bli sliten av dette?» Det høres kanskje litt rart ut, men jeg vet ikke hvordan livet som frisk er. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på vanlige hendelser. Jeg vet ikke hva normale følelser er. Nettopp derfor skremmer det meg litt å bli frisk. Nettopp derfor er jeg litt glad at Gud ikke har grepet inn i min situasjon og helbredet meg fra alle plager. Nettopp derfor er jeg glad for at Gud heller følger meg hver dag på veien mot å bli frisk slik jeg kan vende meg til disse normale følelsene. Slik jeg kan vende meg til å ikke overreagere på småting. Slik jeg kan vende meg til å ha et litt mer stabilt følelsesliv. Slik jeg kan vende meg til å bli frisk før jeg blir det, for en dag skal jeg bli det. Og en dag vil Gud ta bort all plage og smerte. En dag skal jeg møte Han igjen!